solskinnsnatt

Jeg er hjemme på permisjon nå. Det er godt å være litt hjemme også. Få litt variasjon. Det er mange som synes det er vanskelig å være hjemme på perm når de er innlagt og mange synes også det er vanskelig å bli utskrevet. Det har som regel gått greit for meg. Det kan ta en dag eller to før jeg finner meg til rette hjemme igjen. Men det skal sies at overgangen har blitt for mye for meg også noen ganger. Noen ganger skremmer bare verden generelt vettet av meg. Overgangen fra å være så å si helt isolert, til å ha alt rundt seg blir da litt voldsom. Jeg får da en følelse av at alt er så mye større, lydene så mye høyere og det er plutselig folk overalt. Da føler jeg meg så utrolig liten og hjelpesløs der jeg står med bagen over skulderen og ikke engang tør gå over veien. Men det har heldigvis bedret seg. Overgangen er ikke spesielt skremmende lenger. Jeg skal tilbake til avdelingen utpå ettermiddagen. Jeg håper det går greit når jeg kommer tilbake i dag. For dagen i går var turbulent. Noen dager er jeg innom alle følelsesspekter og alt går alt for fort. Jeg skulle ønske jeg klarte å ta i bruk personalet når jeg får det vanskelig. Jeg vil så gjerne. Jeg vet jo at det er en bedre løsning enn alle de innebygde hurtigløsningene jeg har. De fungerer ikke i lengden og det vet jeg så inderlig godt. Jeg vet det til vanlig og jeg vet det nå, men akkurat i slike situasjoner tenker jeg ikke så langt. Det eneste jeg tenker er at jeg skal få det bort. Ja, jeg fikk det bort en liten stund. Ja, det ble mye stillere oppi knotten, men jeg vet det ikke var verdt det. Så satt jeg der igjen, på venterommet på legevakta. Og hver gang jeg er der føler jeg at jeg opptar plass for de som er ?ordenlig syk?. Det er jo tross alt min egen skyld at jeg sitter der, fordi jeg ikke klarer å si. Nei, det går ikke bra. Jeg nikker og smiler og sier at alt går bra, selv om de ser på meg at jeg har grått. Neida, jeg tenker, dette takler jeg da selv, jeg trenger ingen. Inn på skadepoliklinikken, suturering, resept på antibiotika for å hindre infeksjon, så ut og tilbake til avdelingen. Jeg kjente de samme følelsene begynne å komme tilbake, så jeg dro ut en tur for å avlede tankene på noe annet. Det gikk bedre etter hvert. Så jeg spurte om det var greit om jeg dro hjem. Etter noen spørsmål som jeg sikkert hadde svart tilfredsstillende på var det greit. Vi laget en ringeavtale og jeg dro hjem og her er jeg som sagt fremdeles. Akkurat nå går det bra. Jeg trives i mitt eget selskap, det er ingen monstre under senga eller spøkelser i klesskapet. Jeg tar vare på gode stunder og gode følelser for alt det er verdt. Jeg vet at de ikke varer for alltid. Det er opp og ned og akkurat nå er det sånn livet mitt er og jeg forholder meg til det etter beste evne. Men jeg tenker ikke at det kommer til å bli sånn som nå, for resten av livet mitt, da tror jeg helt ærlig ikke at jeg hadde orket å stå opp noen flere dager. Det er jo som regel håpet på bedring som holder meg gående. Jeg føler at jeg har kommet et godt stykke på veien. Mye har bedret seg og andre ting må jeg bare fortsette å jobbe med. Jeg skal nok klare det til slutt. Jeg er sta så det holder.

Jeg kom meg for en gangs skyld opp til morgenmøte. Ikke at morgenmøtene er noen begivenhet. Det går stort sett ut på hvilke planer folk har og om det er noe som skjer i avdelingen. Til slutt er det alltid gjennomgang av dagens avis. Tanken bak å ha morgenmøte er bra, det er bare det at jeg alltid er så helsikes trøtt og helst vil krype tilbake under dyna. I dag var visst planen å dra til et museum. Jeg bruker som regel å snike meg unna sånne ting. Jeg blir litt for utålmodig. Jeg får følelsen av at alt går så sakte på museum. Jeg ble med likevel og det var en helt grei tur. Etter det har jeg stort sett vært på rommet, godt innpakket i dyna og med pc'n på fanget. Været har tillatt det. Jeg har stort sett fått være i fred og takk for det. Jeg er ikke særlig begeistret for hun som var kontaktpersonen min i ettermiddag/kveld. Hun blir litt for mye for meg. Litt for høylydt, krevende og alltid overpositiv. Ikke at det er noe galt med positive folk. Jeg liker folk som har en positiv innstilling. Men når man blir så positiv at man mister bakkekontakt og hva som er en realitet, da blir det for mye av det gode. Men hun har heldigvis dratt hjem fra jobb. De som er nattevakt i natt syns jeg er ålreite. Hun ene kjenner jeg ikke så godt. Han andre kjenner jeg ganske godt. Han er en veldig avslappet og jordnær type. De gangene det har vært noe har han håndtert det på en rolig og kontrollert måte, ikke sånn som noen andre som blir hysterisk. Det gjør jo ikke akkurat meg noe roligere. Det har i hvert fall vært godt å ha en innedag, der jeg bare har slappet helt av. Jeg har vært rolig inni meg. Ikke noe merkbart kaos eller plagsomme tanker. Jeg håper den nye medisinen jeg har begynt på skal hjelpe meg å bli mer rolig generelt. Og at jeg får mindre av impulsive tanker om å skade meg på forskjellige måter. At jeg heller skal klare å snakke med noen om hva jeg føler enn at jeg skader meg. Det har vært nok av de rundene. De siste to ukene har det gått veldig bra. Jeg har hatt tanker om det, men jeg har klart å avlede de på andre måter og jeg håper det fortsetter slik.
I morgen tenker jeg kanskje at jeg skal dra hjem på permisjon. Jeg får se hvordan formen er.

Jeg var hjemme på permisjon i helgen. Det gikk for så vidt greit. Men jeg sliter fremdeles en del med å føle meg trygg hjemme. Her på avdelingen vet jeg at det er folk hele tiden. Ikke at jeg nødvendigvis snakker så mye med dem alltid, men jeg vet de er der hvis det skulle være noe. Jeg kan bare gå bortover gangen og banke på vaktrommet og noen vil åpne, spørre hva det er. Jeg har muligheten, og det er det som gir en trygghet jeg ikke har hjemme. De sier hele tiden til meg at jeg må lære meg å si ifra når det er noe. Jeg vet jeg må bli flinkere til det. Men det er ikke alltid det som er det viktigste for meg, det er bare det å vite at jeg kan gjøre det, og som oftest er det nok. Jeg hadde samtale med behandleren min i dag. Jeg skal være her i to uker til. Jeg tror det skal gå bra. Men samtidig så har jeg en ambivalens i forhold til om jeg vil være her eller dra hjem tidligere. Jeg kjenner at jeg begynner å bli rastløs. Det er sommer og jeg føler på en måte at jeg går glipp av den, siden jeg er innlagt. Jeg var innelåst i hele fjor sommer, så jeg ønsker at denne sommeren skal bli bra.

Jeg snakket også med den psykiatriske sykepleieren min i dag. Jeg har snakket jevnlig med henne i to år nå. Jeg husker at jeg ikke likte henne i begynnelsen. Jeg syntes hun var håpløs og at hun ikke forsto noen ting. Det var først etter et år at jeg skjønte at hun ikke var fullt så håpløs som jeg hadde trodd. Hun hentet meg på en akuttpost sent på kvelden, fordi jeg hadde insistert på å bli utskrevet, selv om klokka var ti eller elleve på kvelden. Vakthavende hadde ringt henne og spurt om hun kunne kjøre meg hjem. Det som først overrasket meg var at hun hentet meg så sent på kvelden, lenge etter at arbeidsdagen hennes var slutt. Og jeg begynte å tenke at hun kanskje brydde seg mer enn jeg trodde. Så i bilen hjemover åpnet jeg meg litt, selv om jeg syntes det var skummelt, og måten hun møtte meg på fikk meg til å innse at hun brydde seg om meg, og at hun hadde mange flere egenskaper enn jeg trodde. Etter det så har jeg åpnet meg mer og mer for henne og nå syns jeg hun er et fantastisk flott menneske som jeg er utrolig glad for at jeg har. De gangene jeg har trengt hjelp og hun har visst det, så har hun vært der. Sånn som sist gang når jeg først var på legevakta, så inn på akuttmotaket og videre på nyreavdelingen. Jeg husker nesten ingenting av det. Men når jeg kom litt mer til meg selv, så var hun der, selv om klokka var elleve på kvelden. Hun hadde vært der siden klokka fire. Jeg fikk dårlig samvittighet for at hun måtte holde ut med en som meg, men samtidig var jeg utrolig glad for at hun var der. Selv om hun har kjent meg i to år, så har hun ikke sett meg når jeg har vært veldig fortvilet. Ikke så konkret og så synlig som da. Hun sa til meg noen dager etterpå, at hun var glad for at hun var der den dagen. Hun følte at hun forsto litt mer og hadde blitt mer kjent med meg, hun hadde sett hvordan jeg virkelig kunne ha det.   

Jeg skal legge meg tidlig i kveld merker jeg. Jeg har vært trøtt i hele dag, så det skal bli godt å finne dyna. Nattevakta var nettopp innom og sa god natt. Så jeg sier vel god natt jeg også.

Mitt første innlegg her på blogg.no. Jeg er ikke helt sikker på hva bloggen skal inneholde enda. Men jeg vil tro det blir mest om hverdagslige ting og om livet mitt generelt.

Akkurat nå sitter jeg ute i solen og drikker kaffe. De som sitter rundt meg er verken venner eller familie. De er personal og pasienter på psykiatrisk avdeling. Det er det som er min hverdag for øyeblikket. Jeg er heldigvis ikke på noen lukket avdeling denne gangen. Det er åpne dører her og jeg kan stort sett gå inn og ut som jeg vil. Jeg er helt avhengig av den friheten. Hvis jeg ikke hadde hatt den, hadde jeg dratt ved første anledning. Det er helt greit å være her, så greit som det kan bli på en avdeling. Jeg har vært her flere ganger tidligere, så jeg kjenner personalet og behandlerne og slipper å bli kjent med en haug av nye folk. Det er viktig å ha en viss trygghet rundt seg. Folkene som jobber her er flinke. Det finnes selvfølgelig ulumskheter blant personalet, men det finnes det i alle yrkesgrupper. Folk du virkelig lurer på hvordan i all verden har fått den jobben og hva som fikk dem til å ta det utdanningsløpet. Det har hjulpet å være her denne gangen. Jeg føler meg betraktelig bedre nå enn når jeg kom hit for tre uker siden. Jeg var fem dager på lukket før jeg ble overført hit og det var fem dager nok. Jeg har hatt noen veldig fine dager den siste uka. Det er så godt å kjenne at jeg har en bra dag. Jeg verdsetter det mye mer når jeg har hatt en periode med bare dårlige dager. Kontrastene blir så store. Når jeg har en god dag bruker jeg å skrive ned alle de tingene som gir meg glede. De gode følelsene jeg har. Slik at når jeg har dårlige dager kan jeg se tilbake på det jeg har skrevet og vite at det finnes gode dager. For innimellom er det lett å glemme. Det hjelper nødvendigvis ikke alltid å se tilbake på det jeg har skrevet. Jeg kan bli sint fordi jeg ikke føler det sånn lenger, men det er likevel greit og ha det som en påminnelse.

Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg skal være her. Men jeg tror jeg begynner å bli såpass sterk igjen nå at det skal gå greit å være hjemme. Det er jo der jeg i utgangspunktet skal og vil være. Det er bare ikke alltid at det går. Jeg håper at jeg blir mer stabil etter hvert, at det ikke svinger så mye opp og ned. Men alt tar tid. Det hjelper ikke bare å ta en pille, legge seg, stå opp, så er alt bra. Selv om jeg virkelig skulle ønske det fantes en sånn pille. Så slapp man alle omveiene.